Ved sin første fremføring i 1891 ble Brahms’ Klarinettkvintett straks anerkjent som et bemerkelsesverdig verk, og over hundre år senere har den fortsatt evnen til å fenge både utøvere og publikum. Denne kvintetten betraktes bredt som Brahms’ største prestasjon innen kammermusikk, og her plasseres den i konteksten av klarinettens historie og repertoar, samt Brahms’ egne komposisjoner før 1891. Innflytelsen fra den Meiningen-baserte klarinetten virtuosen Richard Mühlfeld utløste en ny kreativitet hos Brahms, og dette danner grunnlaget for diskusjonen, sammen med spørsmål om utøvende praksis (både i forhold til klarinett og strykekvartett) og arven etter Brahms’ klarinettsmusikk. De ulike kapitlene suppleres med en grundig analyse av musikken.
