Nicole Grimes gir en friskt perspektiv på Brahms' elegiske verker ved å kombinere historisk musikkologi, tysk språk og kulturhistorie. Hennes grundige utforskning av de uttrykksfulle mulighetene i verkene Schicksalslied, Nänie, Gesang der Parzen og de Vier ernste Gesänge avdekker den filosofiske tyngden i Brahms' musikk. Grimes undersøker den tyske tradisjonen rundt tapets poetikk, som strekker seg fra slutten av det attende århundre, med tekster av Hölderlin, Schiller og Goethe som Brahms satte musikk til, og inkluderer andre filosofiske og poetiske verker som fantes i hans bibliotek, helt frem til midten av det tjuende århundre og Adornos estetikk. Adorno var like fascinert av Brahms som av den litterære arven de delte. Hennes flerdimensjonale fokus på avslutninger – tonens slutt, slutten av det nittene århundre og tapstemaer i musikken – kaster nytt lys over vår forståelse av Brahms og senmodernisme, samt hans plass i det moderne kulturvevet.
