I denne omfattende militærhistorien om Storbritannias håndtering av den arabiske opprøret i Palestina, avdekker Matthew Hughes hvor effektiv den britiske hæren var i å knuse koloniale opprør. Hæren kunne bygge på en lang tradisjon for pacifikasjon for å støtte sine operasjoner, noe som ble understøttet av opprettelsen av en nødsituasjonskolonistat i Palestina. Etter erobringen av Palestina i 1917 etablerte britene en sivil regjering som styrte ved proklamasjon, uten noe lokalt lovgivende organ, og de koloniale myndighetene kodifiserte i loven normer for kollektiv straff som hæren benyttet seg av i 1936. Gjennom 'lawfare' og nødlovgivning i kraft av den koloniale staten, ble opprøret knust. Soldater, med støtte fra RAF, gjennomførte offensive operasjoner for å søke opp og ødelegge opprørsgrupper. Samtidig ble landsbyene som opprørerne avhang seg av utsatt for døgnkontinuerlige portforbud, bøter, arrestasjoner, straffesøk, riving av eiendom og gjengjeldelse. Opprørerne ble desorganiserte og klarte ikke å stå imot.
