Denne boken tar for seg spørsmålet om hvorfor enkelte demokratier utvikler partystemer med et beskjedent antall nasjonalt orienterte partier, mens andre demokratier ikke gjør det. Antallet partier og graden av nasjonalisering er et resultat av koordinering mellom velgere, kandidater og partiledere innenfor lokale valgkretser, samt koordinering blant kandidater og eliter på tvers av distrikt. Lokale koordineringer mellom kandidater og velgere oppstår ofte som respons på valginsentiver, men samordningen på tvers av forskjellige valgkretser, kjent som aggregasjon, mislykkes ofte i utviklingsland. Bokens sentrale bidrag ligger i utviklingen og testen av en teori om aggregasjonsinsentiver, som fokuserer på belønningen ved å være et større parti og sannsynligheten for å oppnå denne belønningen. Forfatterne benytter seg av grundige case-studier fra Thailand og Filippinene, sammen med omfattende analyser, for å understøtte sine argumenter.
