Historien om Russland blir ofte sett på som en isolert fortelling, som om landet alltid har vært et selvstendig kontinent. Men i oppgangstiden som nasjon var Russland politisk en provins av det mongolske imperiet, som hadde sitt hovedkvarter i Sentral-Asia; samtidig var det religiøst en avhengighet av det ortodokse patriarkatet i Konstantinopel, også kjent som Byzantium. Denne boken utforsker betydningen av bysantinsk diplomati, særlig innenfor det kirkelige området, i fremveksten av Moskva som Russlands hovedstad på 1300-tallet. Den belyser de kulturelle, religiøse og politiske båndene som knyttet den nordlige periferien av den bysantinske ortodokse 'commonwealth' til senteret i Konstantinopel. Etter 1370, da den religiøse og monastiske renessansen oppsto i Byzantium, samtidig som det mongolske maktsenteret svekket seg, fikk den ortodokse kirken i Russland nye retninger i sine politiske tilnærminger: mot overnasjonal enhet, åndelige og kunstneriske prestasjoner, samt politisk forsoning mellom fyrstendømmer.
