Denne boken representerer den første kommentaren til Caesars 'Bellum Gallicum' som tar for seg verket som en litterær tekst. Den tilbyr en kontekstualisert lesning av verket med utgangspunkt i en samtids romersk leser, utdannet i retorikk og godt kjent med gresk og romersk litteratur, samt de politiske og kulturelle konvensjonene og diskursene som forfatteren var fortrolig med. Ved å anerkjenne Caesar som skribent og plassere den syvende boken av 'Bellum Gallicum' innenfor dens 'horisont av forventninger', samt dens historiografiske tradisjon, avdekkes flere interessante aspekter som fortjener nøye oppmerksomhet. Dette inkluderer en dramatisk narrativ, vedvarende intertekstuelle lån og allusjoner (særlig fra og til Thukydides og Polybius), (in)direkte taler som skildrer Roms nest største taler, samt lek med ord og lyder som vitner om den ledende språkforskeren. I tillegg inneholder boken tekniske beskrivelser som det ikke finnes paralleller til i den romerske republikken. Til syvende og sist fremstår både forfatter og tekst som helt ulike enn det som ofte anses.
