"Cities of Strangers" belyser livet i europeiske byer og tettsteder i perioden fra 1000 til 1500, både for de fastboende og for 'fremmede' eller nyankomne som ble en del av disse samfunnene. Enkelte bystater hadde betydelig autonomi, noe som ga dem muligheten til å lage lover for hvordan nykommere kunne bosette seg og bli borgere, i støtte for det felles gode. Slike fellesskap ønsket velkomne innflyttere som banker, handelsfolk, leger, notarer og dommere for å bidra til å skape et godt byliv. Dynastiske herskere spilte også en viktig rolle i immigrasjonen, ofte ved å invitere folk fra fjerne steder for å styrke sine byer. I disse byene eksisterte det en stor variasjon - både når det gjaldt språk, religion og yrker - i felles rom, regulert av lover. Men fra rundt 1350, da pesten begynte å ramme europeiske byer jevnlig, begynte denne velvillige syklusen å bryte sammen. Høye dødstall førte til demografiske kriser, og som et resultat av dette oppstod det mindre tolerante og mer autoritære holdninger, noe som resulterte i voldelige utvisninger selv av de som hadde vært bosatt lenge.
