Selv om det finnes utallige definisjoner av pragmatikk, er den rådende oppfatningen at fenomenet 'pragmatikk' ikke kan defineres på en sammenhengende måte. I denne banebrytende boken utfordrer Mira Ariel de fremtredende definisjonene av pragmatikk, samt den utbredte antakelsen om at spesifikke emner som implikaturer, deiksis, talebehov og høflighet naturlig hører til innen pragmatikkens domene. Hun omformer feltet ved å definere grammatikk som et sett med konvensjonelle koder, og pragmatikk som et sett med slutninger som er rasjonelt avledet. Boken anvender denne arbeidsdelingen mellom koder og slutninger på mange klassiske pragmatiske fenomener, og til og med på fenomener som betraktes som 'utenfor pragmatikken'. Overraskende nok viser det seg at mens noen av disse faktisk er pragmatiske, er andre rett og slett grammatiske. Ytterligere interessante spørsmål som tas opp i boken er: hvorfor er det noen ganger vanskelig å skille mellom grammatikk og pragmatikk? Hva er årsaken til at det ikke finnes noe overordnet design verken bak grammatikk eller pragmatikk? Er alle?
