Boken "Do-Gooders at the End of Aid" utforsker hvordan de skandinaviske landene, kjent for sitt sterke engasjement innen utviklingssamarbeid, fredsmegling og humanitær bistand, kan anses som eksepsjonelle i verdenssammenheng. Forfatterne belyser de politiske kultursynene i Skandinavia, der ideen om å gjøre godt på den internasjonale scenen preger tilnærmingen. Boken argumenterer for at det som omtales som det 'skandinaviske humanitære merket' ikke bare er et symbol på idealisme, men også et strategisk verktøy som beslutningstakere benytter for å legitimere politiske intervensjoner, fremme ideer, samt ivareta kommersielle, diplomatiske og sikkerhetsmessige interesser. Gjennom en rekke dyptgående casestudier fra samtlige skandinaviske land, undersøker boken hvordan dette merket dannes, forsterkes og anvendes i ulike politiske sammenhenger. Temaene spenner fra utenlandshjelp og humanitær assistanse, til militære operasjoner, fredsbygging og mekling, samt migrasjonspolitikk, global helse og internasjonalt samarbeid. En sentral målsetting med boken er å forklare hvorfor det skandinaviske humanitære merket fortsatt oppfattes som så robust, selv i en tid der den skandinaviske tilnærmingen blir utfordret.
