I visse kretser er det utbredt å tro at den eneste riktige formen for kunnskap er vitenskapelig kunnskap. Denne oppfatningen henger ofte sammen med ideen om at legitim kunnskap oppnås når en forsker følger en strengt definert undersøkelsesprosess kjent som 'vitenskapelig metode'. Chris Haufe utfordrer denne tankegangen ved å vise at vår forståelse av den såkalte vitenskapelige metoden i bunn og grunn er avhengig av nøye vurderinger fra mennesker rettet mot spesifikke spørsmål om den naturlige verden. Haufe argumenterer for at denne avhengigheten av menneskelig vurdering faktisk avslører dype likheter mellom vitenskapelig kunnskap og en annen, like viktig form for forståelse: den humanistiske kreative virksomheten. I sin nyeste bok tar han oss med på en oppdagelsesreise som avdekker den uventede enheten som ligger til grunn for alle våre forsøk – enten de er vitenskapelige eller kunstneriske – på å forstå menneskelig erfaring. I denne prosessen bidrar boken til en viktig samtale om verdien av humaniora i en stadig mer kompleks verden.
