I løpet av de siste tjue årene har studiet av sosiale bevegelser, revolusjoner, demokratisering og annen ikke-rutinemessig politikk blomstret. Til tross for dette forblir forskningen på disse temaene høyst fragmentert, noe som gjenspeiler innflytelsen fra minst tre tradisjonelle inndelinger. Den første av disse inndelingene tar utgangspunkt i oppfatningen om at ulike former for motstand er distinkte og bør studeres uavhengig av hverandre. Separat litteratur har utviklet seg rundt studiet av sosiale bevegelser, revolusjoner og industrial konflikt. Den andre tilnærmingen til studiet av politisk motstand avviser muligheten for en generell teori, og insisterer på at studiene må forankres i de tids- og rom-spesifikke forholdene knyttet til den aktuelle motstandsepisoden. Dette betyr at studiet av konfliktfylte politikk overlates til ‘område-spesialister’ og/eller historikere med inngående kunnskap om det relevante tidspunktet og stedet. Til slutt, i tillegg til disse to inndelingene, finnes det stiliserte teoretiske tradisjoner - strukturalistiske, kulturorienterte og rasjonalistiske - som i stor grad har utviklet seg uavhengig av hverandre.
