Menneskelige møter med naturen er uløselig knyttet til reisens historie. Naturen, enten som en fryktinngytende hindring, et underverk å beundre, eller en kilde til terapeutisk tilflukt, er vevd inn i fortellingen om menneskelig mobilitet. Historier om denne mobiliteten gir leserne innsikt i mangfoldet i den naturlige verden, hvordan de kan tolke og respondere på den, og hvordan menneskelige bekymringer kan være både en hjelp og en hindring i opprettholdelsen av bio-kulturelt mangfold. Reisebeskrivelser har gjennom tidene formet hvordan mennesker ser på miljøet, fra fjerne eventyr til det å bli kritisert for flyreiser. I en tid hvor mye av moderne reiseskriving har vært basert på lett tilgjengelige, miljøskadelige transportformer, hvordan forholder reiseskribenter seg til en praksis som ødelegger verden de hevder å sette pris på? Dette elementet utforsker menneskelige reiseerfaringer med miljøet gjennom århundrene og stiller spørsmålet: Hva er fremtiden for reiseskriving i antropocen-epoken?
