I løpet av det siste tiåret har det vært en økende interesse for 'elektoral ingeniørkunst', fra Kosovo til Kabul. Reformatorer har strukket seg etter enten å oppnå større ansvarlighet i regjeringen gjennom majoritære ordninger eller å sikre et bredere parlamentarisk mangfold gjennom proporsjonale systemer. Under de normative debattene finnes det betydningsfulle påstander om virkningen og konsekvensene av valgordninger for politisk representasjon og stemmeadferd. Boken sammenligner og vurderer to brede skoler av tanke, hver med motstridende forventninger. En populær tilnærming hevder at formelle regler definerer valginsentivene som partier, politikere og borgere står overfor. Ved å endre disse reglene, hevder rasjonell valg-institusjonalismen at vi har muligheten til å forme politisk atferd. Alternativt legger kulturmoderniseringsteorier vekt på ulike drivkrefter bak menneskelig atferd, forutsigelser om endringshastighet, samt antakelser om formelle institusjonelle reglers effekt.
