Emily Dickinsons poesi er dypt filosofisk. Hun forsto at det tradisjonelle språket begrenset hennes tanker og skriving, og derfor skapte hun nye poetiske former for å utforske de moralske og intellektuelle spørsmålene som betydde mest for henne. Denne samlingen plasserer Dickinson innenfor den raskt utviklende intellektuelle kulturen i sin tid, og undersøker i hvilken grad hennes banebrytende poesi forutså trender i det tjuende århundrets tenkning. Essayene har som mål å klargjøre ideene som ligger til grunn i Dickinsons dikt ved å lese dem i konteksten av én eller flere relevante filosofer, inkludert nære samtidsforskere som Nietzsche, Kierkegaard og Hegel, samt senere filosofer hvis metoder er implisert i hennes poesi, som Levinas, Sartre og Heidegger. Den Dickinson som trer frem er en nysgjerrig og åpensinnet tolk av hvordan mennesker gir mening til verden – en som ser på poesi som en del av et livslangt filosofisk prosjekt.
