I en tid da maritim transport og kommunikasjon var avhengig av muskelkraft og vind, fungerte Middelhavet som en symbiotisk kraft mellom de omkringliggende sivilisasjonene. Dette havet var både en betydelig delingselement og en viktig forbindelse. Denne studien tar for seg de teknologiske begrensningene knyttet til maritim trafikk, samtidig som den undersøker de spesielle geografiske forholdene som påvirket denne trafikken. Dette ledet til utviklingen av viktige sjøveier som ga sikre, effektive og økonomiske ruter for ferdsel. Disse sjøveiene forble stort sett uendret fra antikken og frem til det sekstende århundre, og ble til slutt økonomiske og strategiske maritime grenser mellom sivilisasjonene. I tillegg betydde de teknologiske begrensningene ved de roede galeiene at kyster og øyer langs disse rutene måtte holdes, noe som geografisk favoriserte den kristne vesten i forhold til bysants og islam.
