Denne boken analyserer hvordan intellektuelle i Vest-Tyskland diskuterte nasjonens fortid under nazismen og den demokratiske fremtiden for landet. I stedet for å gå gjennom hendelser ett for ett, fokuserer den på de grunnleggende problemstillingene som var involvert: spørsmålet om en stigmatisert nasjon og de polariserte reaksjonene som preget den tyske diskursen og hukommelsen knyttet til nazifortiden. Boken retter spesielt oppmerksomheten mot generasjonen av tyske intellektuelle som ble født under Weimar-republikken – de såkalte femtitalerne. Den skildrer de dramatiske, seksti år lange offentlige kampene om betydningen av fortiden: Ble Holocaust en permanent flekk på den tyske identiteten, slik at tyskerne aldri mer kunne oppleve nasjonale følelser på lik linje med andre nasjonaliteter? Eller ble tyskerne urimelig utpekt for sine forfedres forbrytelser? Gjennom å forklare hvordan oppfattelsen av forurenset familie- og nasjonsliv påvirket tyske intellektuelle, viser boken at offentlige debatter ikke kan skilles fra de politiske følelsene til intelligentsiaen.
