Denne studien undersøker hvordan religiøs autoritet var fordelt i tidlig islam. Boken argumenterer for at, i likhet med sjia-islam, var autoriteten konsentrert hos statens leder, snarere enn spredt blant lærde legfolk slik det er tilfelle i sunni-islam. I utgangspunktet var kalifen både statsoverhode og den ultimate kilden til religiøs lovgivning; den sunniske modellen representerer utfallet av en konflikt mellom kalifen og tidlige lærde som, som talspersoner for fellesskapet, tok på seg religiøst lederskap for seg selv. Mange islamologer har antatt at sjia-konseptet om imamat er en avvikende utvikling. I motsetning til dette argumenterer boken for at det er en arkaisk form som bevarer konseptet om religiøs autoritet som alle muslimer startet med.
