Tid representerer en av de mest sentrale mekanismene for utøvelse av makt. I migrasjonsretten benyttes tid for å disiplinere og kontrollere tilstedeværelsen av migranter innenfor et bestemt territorium, gjennom det intrikate samspillet mellom to overlappende, men motstridende forståelser av tid – menneskelig tid og klokketid. Boken undersøker både suksessene og begrensningene ved bruken av tid som et styringsverktøy for migrasjon. De positive sidene ved juridisk tid kan observeres i flere tidsmessige differensieringer innen migrasjonsrett: differensiering basert på temporaritet, frister, kvalifikasjon av tid og prosedyredifferensiering. Martijn Stronks argumenterer for at det, skjult i bruken av juridisk tid i migrasjonsretten, ligger et begrunnelse for inkludering av migranter basert på deres rett til menneskelig tid. Denne påstanden bygger på den begrensede, irreversible og ustoppelige karakteren av menneskelig tid.
