Denne boken representerer det første systematiske studiet av hva det betydde å være 'gresk' i senantikken og Byzantium, en identitet som kunne ta forskjellige former, enten nasjonal, religiøs, filosofisk eller kulturell. Gjennom nøye lesninger av kildene undersøker Professor Kaldellis det rommet som hellenismen inntok i hver periode, de bredere debattene den var en del av, og de historiske årsakene til dens successive transformasjoner. Den første delen (100–400 e.Kr.) viser hvordan romaniseringen og kristningen førte til at hellenismen ble forlatt som en nasjonal betegnelse og i stedet ble knyttet til en negativ religiøs betydning samt en positiv, om enn sjelden, kulturell dimensjon. Den andre delen (1000–1300 e.Kr.) fremhever hvordan hellenismen ble gjenopplivet i Byzantium, og hvordan dette bidro til utviklingen av dens kultur. Diskusjonen legger vekt på mottakelsen av den klassiske tradisjonen, som forklarer hvorfor hellenismen alltid var både ønskelig og farlig i det kristne samfunnet, og presenterer en ny modell for forståelsen av den bysantinske sivilisasjonen.
