Henrik Ibsens skuespill oppstod i en avgjørende periode for den europeiske moderniteten på slutten av 1800-tallet. Med en strategisk bruk av metaforer knyttet til hus og hjem, engasjerte han publikum ved å speile opplevelser av fremmedgjøring, filosofisk hjemløsheten, og eksil. De mest kjente av disse metaforene, som finnes i titlene på Ibsens skuespill som "Et dukkehjem", "Samfunnet søyler" og "Byggmester Solness", har blitt en del av det vestlige tankegodset på måter som ofte overskygger den dype betydningen av de omveltningene Ibsen gjorde med begrepene om arkitektonisk rom. I boken analyserer Mark B. Sandberg litterære og performative mottakelsesmateriell fra Ibsens tid, og fokuserer på de indre dramaene i forfatterens prosa-syklus, samtidig som han trekker på utvalgte dikt. Sandbergs grundige lesninger av tekstene og hans kulturelle kommentarer gir leseren innsikt i den umiddelbare konteksten av skuespillene, tilbyr nye perspektiver for internasjonale lesere, og avdekker hvordan Ibsen ble en mester i det moderne uhyggelige.
