I boken "In the Age of Prose" utforsker Erich Heller skjebnen til fantasien og vilkårene for kunst i den moderne verden. Han argumenterer for at både fantasien og kunsten er svekket av vitenskapelig overmot, undermineres av psykologisk selvgranskning, og er kompromittert av politiske katastrofer. Heller navigerer dette dilemmaet med både subtilitet og dybde, fra Hegels og Nietzsches diagnoser til de ulike lempingene og manøvrene som likevel har resultert i bemerkelsesverdige seire, eksempelvis i de komiske triumfene til Wilhelm Busch. Som en sentral del av Hellers arbeid, får Thomas Manns forsøk på å overvinne og redde sin situasjon gjennom kunsten - 'til tross for den', som han selv uttrykte det - en betydelig plass, med tre av de nåværende essayene viet til ham. Andre essays tar for seg betydningsfulle forfattere som Kleist, Fontane, Hamsun, Karl Kraus, samt de avgjørende figurene Hölderlin, som spiller en sentral rolle i Heideggers senere filosofiske skrifter, og Rilke. Heller skriver med følelser, samt den karakteristiske elegansen og vitsen som kjennetegner hans forfatterskap.
