Liszt's sonate i B-moll regnes i dag som hans mest fremragende verk for piano og et av høydepunktene innen romantisk pianomusikk. Denne håndboken innleder med en grundig gjennomgang av Liszts tidlige forsøk på sonatekomposisjon, som inkluderer flere kjente verk som tidligere har vært ukjente som sonateformer. Videre rydder den opp i flere av de seiglivede mytene om programmusikk i Liszts produksjon. I de sentrale kapitlene, som er bygget rundt en analyse av B-moll sonaten, drøfter Kenneth Hamilton ulike tolkningsmetoder, og argumenterer for at de motstridende uttalelsene om dette emnet stammer fra verkets bevisste formelle tvetydighet – en mulighet for at dette er grunnen til dets varige fascinasjon. Boken avsluttes med et kapittel om utøvelsespraksis og fremføringshistorikk, noe som vil være av særlig interesse for pianister.
