I denne aktuelle boken argumenterer Mark Edmundson for at institusjonaliserte litteraturteorier, spesielt innen amerikanske og britiske akademiske kretser, har ført til en tankestreik som overser den særegne karakteren ved litterær kunst. Edmundson sporer opprinnelsen til denne tendensen til den gamle konflikten mellom filosofi og poesi, der Platon inntok filosofiens side. Han viser hvordan arbeidet til moderne teoretikere som Foucault, Derrida, de Man og Bloom har tilsvarende tendenser til å underordne poetisk kunst under en 'høyere' form for tenkning. Denne boken er både utfordrende og kontroversiell, og bør leses av alle som underviser i litteratur og teori, samt av alle som er bekymret for fremtiden til institusjonaliserte litterære studier.
