Denne boken, basert på et omfattende og nesten uutforsket arkiv av indiske skrifter og visuelle kilder, gir en banebrytende historisk fremstilling av musikk og musikere i sen Mughal India, fra ca. 1748 til 1858. Forfatteren utforsker livene til ni musikere som inngangspunkter til seks fremtredende typer musikkritikk på persisk, Brajbhasha, urdu og engelsk, med fokus på byene Delhi, Lucknow, Hyderabad, Jaipur og blant britiske kolonister. Boken belyser hvordan et sentralt kulturelt felt i Mughal-tiden reagerte på de politiske, økonomiske og sosiale omveltningene som fulgte med overgangen til britisk styre. Den tar også opp et viktig filosofisk spørsmål: Kan vi noen gang gjenskape den flyktige opplevelsen av musikk etter at en fremføring er over? Gjennom rike og varierte kilder gir verket ny innsikt i de bredere historiske prosessene i denne skjellsettende overgansperioden, og leverer en ny historie om musikk, musikere og deres publikum i en kritisk periode der nordindisk klassisk musikk fikk sin moderne form.
