Etter sammenbruddet av det wilhelminske imperiet i Tyskland, oppsto en ny generasjon kunstnere som fant et fruktbart miljø for å utvikle seg. Deres optimisme ble imidlertid ledsaget av en dyp mistillit til den nære fortiden, da post-romantikken – og til slutt ekspresjonismen – fungerte som symboler på en svunnen tid. Komponister, utøvere og publikum søkte på ulike måter å negere sin nære fortid på: de omfavnet moderne teknologi som elektronisk og mekanisk musikk, lydopptak, radio og film, de utforsket musikk fra en fjern fortid (hovedsakelig barokk) og feiret populærmusikken, særlig jazzen. Essayene i denne samlingen tar for seg disse sentrale temaene. Ved å undersøke hvordan tysk musikk ble framført, iscenesatt, programmert og mottatt på 1920-tallet, gir de ikke bare dypere innsikt i Weimartiden, men også i vår nåtidige musikalske verden.
