Hvordan kan livet bli ansett som verdt å leve, til tross for all lidelsen det medfører? Friedrich Nietzsche var en av mange som forsøkte å svare på dette spørsmålet. I sin søken etter å motstå pessimisme, endret Nietzsches strategi seg betydelig over tid, så vel som hans villighet til å gi visse innrømmelser til pessimister. Hans fortolkninger av pessimister som Eduard von Hartmann, Olga Plümacher og Julius Bahnsen, samt kritikere som Eugen Dühring og James Sully, har fått lite oppmerksomhet innen sekundærlitteraturen, noe som har isolert ham fra sitt intellektuelle kontekst. Patrick Hassans bok tar sikte på å rette opp i dette. Ved nøye å kartlegge Nietzsches filosofiske utvikling i relasjon til relevante aksjonale og epistemologiske problemstillinger, klargjør den hans ulike kritikker av pessimisme. Boken belyser hvordan kjente temaer i Nietzsches tanke, som evig gjentakelse, estetisk begrunnelse, vilje til makt, og hans kritikk av kristendommen, kan og bør vurderes i lys av denne diskusjonen.
