Opera and Modern Spectatorship in Late Nineteenth-century Italy

I overgangen til det tjuende århundret spilte italiensk opera en sentral rolle i utviklingen av den moderne tilskueren. Gjennom Ricordi-scenehåndbøkene får vi innblikk i behovet for å utnytte effektene av operaforestillinger, og hvordan disse kan aktivere operaens evne til å dyrke en offentlighet. Boken undersøker hvordan fire operer og en film forholder seg til sitt publikum: I Boitos 'Mefistofele' blir tilskueren underholdt av spesialeffekter, mens publikum i Verdis 'Simon Boccanegra' blir oppfordret til å konfrontere historiens spøkelser som et politisk kropp. Videre opplever vi et publikum i Verdis 'Otello' som utsettes for manipulasjon av samtidens skuespill, og til slutt presses tilskueren i Puccinis 'Manon Lescaut' til å stille spørsmål ved mekanismene bak tilskuerrollen. Avslutningsvis presenterer den stumme filmen 'Rapsodia satanica', takket være håndverket og prestisjen i Pietro Mascagnis musikalske komposisjon, et forsøk på å transformere det nye industrielle mediet til kunst, samtidig som den adresserer sitt publikums søken etter en borgerlig pan-europeisk kulturell identitet, akkurat i forkant av Den første verdenskrig.