Charles Sanders Peirce (1839–1914) er ansett som grunnleggeren av pragmatismen og en sentral skikkelse i utviklingen av amerikansk filosofi. Til tross for dette har hans praktiske filosofi ofte blitt undervurdert og feiltolket. I denne boken argumenterer Richard Atkins for at Peirce faktisk utviklet systematiske synspunkt om etikk, religion og hvordan man skal leve, og at disse synene er både plausible og relevante. Ved å bygge på en kontroversiell forelesning Peirce holdt i 1898 samt relaterte verk, undersøker Atkins Peirces teorier om følelser og instinkter, hans forsvar for den rasjonelle aksepten av religiøs tro, hans analyse av selvkontrollert handling og hans pragmatiske tilnærming til praktisk etikk. Boken viser hvordan Peirces ideer har utviklet seg og hvordan de forholder seg til tankene til hans store samtidige, William James. Denne studien vil være avgjørende for forskere som studerer Peirce, samt for de som er interessert i amerikansk filosofi, pragmatisme, religionsfilosofi, handlingens filosofi og etikk.
