Boken undersøker de kulturelle og politiske aspektene ved romersk arborikultur og den tilknyttede bevegelsen av planter innenfor imperiets grenser. Den benytter et bredt spekter av både tekstlige og arkeologiske kilder for å gi et innblikk i hvordan storstilt arborikultur i hovedsak ble drevet av eliten og imperialistiske interesser. I den romerske verden hadde arborikultur en klar kulturell rolle; den ble brukt til å bygge opp det offentlige bildet til mange i den romerske eliten. Introduksjonen av nye planter fra fjerne regioner og utviklingen av nye kultivarer bidro til en form for konkurranse mellom de rike. Eksotiske planter fra erobrede områder ble også vist frem som trofeer under militære triumfer, noe som gjorde planter til et sentralt element i det språket som ble brukt til å uttrykke imperialisme. Marzano argumenterer for at den augustanske perioden var avgjørende for utviklingen av arborikultur, og identifiserer kolonister og soldater som viktige aktører i spredningen av planter og diversiteten i floraen.
