William James (1842–1910) er en av de store amerikanske pragmatiske filosofene, sammen med Charles Peirce og John Dewey. I løpet av vinteren 1906–1907 holdt han åtte forelesninger i Boston og New York, hvor han utviklet sitt syn på pragmatisme. Selv om han anerkjenner Peirce for å ha myntet begrepet 'pragmatism', påpeker James i undertittelen at dette 'nye navnet' beskriver en filosofisk tilnærming som er like gammel som Sokrates. James argumenterer for at den pragmatiske tilnærmingen befinner seg i et mellomliggende rom mellom rasjonalismens luftige prinsipper og empiriens harde fakta. Pragmatismen til James fungerer både som en metode for å tolke ideer ut fra deres praktiske konsekvenser og som en epistemologi som identifiserer sannheter basert på deres nyttige utfall. Gjennom en rekke illustrative eksempler behandler forelesningene pragmatismens svar på klassiske problemer, som spørsmålet om fri vilje kontra determinisme. Dette verket, publisert i 1907, videreutvikler James' tilnærming til religion og moral, som han tidligere introduserte i 'The Will to Believe' (1897) og 'The Varieties of Religious Experience' (1902), begge gjenutgitt her.
