Denne boken utforsker de politiske og kulturelle utviklingene i førislamsk Arabia, med særlig fokus på de religiøse holdningene til innbyggerne på Den arabiske halvøya og videre inn i den syriske ørkenen. Mellom det tredje og det syvende århundre befant Arabia seg på kanten av tre store imperier (Iran, Roma og Aksum) og fungerte som sentrum for et lukrativt nettverk av handelsruter. Valentina Grasso presenterer et tolkningsrammeverk som setter konteksten for valgene til de arabiske elitene om å bli jødiske sympatisører og/eller konvertere til kristendommen og islam, ved å undersøke hvordan tro mobiliseres i utformingen av arabiske identiteter. For første gang får araberne fra denne perioden en autonomi fra den marginaliserende (for det meste vestlige) fortellingen som rammer dem som 'barbarer' på randen av Roma og Iran, samt/eller deterministiske analyser der de tilbakeblikkes som definert av muslimer som 'Jāhilīyah', eller 'uvitenhet'.
