"Principia Ethica" er anerkjent som det definitive utgangspunktet for etikkteori på 1900-tallet. I begynnelsen var dens innflytelse stort sett begrenset til Bloomsbury-gruppen, hvor Maynard Keynes beskrev den som 'bedre enn Platon'. Denne boken ble tatt opp av gruppen for sin hyllest til verdiene av kunst og kjærlighet, men har siden oppnådd en bred anerkjennelse som en klassisk tekst innen analytisk etikk. Boken er spesielt kjent for Moores argumentasjon om at tidligere etiske teorier har begått en feilslutning, den såkalte 'naturalisme-feilslutning'. "Principia Ethica" gjentrykkes her med en tidligere upublisert forord som Moore skrev for en planlagt, men aldri fullført, andre utgave. Selv om den er uferdig, tydeliggjør dette forordet Moores refleksjoner om sitt eget verk. I volumet inngår også to viktige tekster fra hans senere etiske skrifter, 'Fri vilje' og 'Oppfatningen av iboende verdi', samt en ny introduksjon av Thomas Baldwin.
