Denne boken omformer fundamentalt forståelsen av den kulturelle og religiøse historien i Nord-Afrika under Romerriket, med fokus på ritualer knyttet til barnemord og de steinhuggede monumentene knyttet til slike ofringer. Tidligere koloniale arkeologiske studier har understreket at imperiet mislyktes i å 'romanisere' de innfødte og puniske bosetterbefolkningene, og har brukt inskripsjoner og skulpturer for å speile og forklare moderne europeiske koloniale nederlag som resultat av etnisk afrikansk permanens. I kontrast til dette bruker boken postkolonial teori, pragmatisk semiotikk, materielle epistemologier og relasjonelle ontologier for å utvikle en ny forståelse av hvordan romersk hegemoni ble transformert og reprodusert gjennom meningsbærende praksiser, selv i tilsynelatende tradisjonelle, 'u-romerske' ritualer som barnemord. Ved å gjøre dette presenterer boken en modell for å forstå Romerriket, folkene som levde i dens provinser, og deres materielle verdener.
