Boken "Rousseau" undersøker Jean-Jacques Rousseaus utviklende forståelse av frihet, hvor forfatter David Gauthier dykker ned i et sentralt spørsmål: Kan frihet og det uavhengige selvet gjenvinnes? I sitt verk "Emile" presenterer Rousseau sin første tilnærming ved å søke å skape et selvforsynt individ, som verken er materielt eller psykisk slavebundet til andre. Deretter, i "Den sosiale kontrakt", tar han sikte på å forme en borger som fullt ut identifiserer seg med sitt samfunn, og som opplever sin avhengighet av det bare som en avhengighet av seg selv. Gauthier fremhever at Rousseau også implisitt anerkjente begrensningene i disse løsningene. Hans tredje svar fremkommer i hovedtemaene fra "Bekjennelser" og "Drømmer", der kjærlighetens natur gjør at elskende smelter sammen til en enhet, som skaper en psykologisk helhet som gjør hver av dem til "bedre enn fri". Men er dette svaret bare en illusjon?
