Denne boken undersøker utviklingen av metoder for å kultivere det kroppslige selvet, inkludert helbredelse av sykdommer og utvikling av en overlegen person, i sen Krigstid og tidlig keisertid i Øst-Asia. Den analyserer en rekke temaer, som tekstualisering av kroppslige regimer og terapier, deres systematisering, samt hvordan de ble spredd blant ulike (og til tider rivaliserende) sosiale grupper. Boken belyser mangfoldet av tradisjoner – religiøse, farmakologiske og livsnæringstradisjoner – som konkurrerte med og kombinerte for å danne en hegemonsk medisinsk praksis. Videre tar den for seg flere sentrale problemstillinger: modeller av kroppen, regimer for å kultivere og forlenge vitalitet, modeller for sykdom, og terapier for disse plager. Alle disse ideene blir videreutviklet og utdypet gjennom sammenligninger med tidlige vestlige medistradisjoner.
