I en banebrytende tilnærming til feltet sammenlignende utenrikspolitikk, gir denne boken en grundig fremstilling av hvordan stater, uavhengig av politisk styresett, har utformet politikk for å håndtere sine nasjonale fellesskap i utlandet. Noen stater har, avhengig av innenrikspolitiske ideologier, kulturer og ressurser, omfattende institusjonelle mekanismer for å bistå sine borgere som befinner seg i utlandet. Andre stater bruker imidlertid disse ressursene på både positive og negative måter. Kapitlene som fokuserer på enkeltland utforsker begrunnelsen bak statlige politiske tiltak som skiller mellom ulike grupper, som turister, migranter og diasporaer. En av de fascinerende funnene i boken er at statens kapasitet alene ikke nødvendigvis forklarer hvor godt stater er i stand til eller villige til å hjelpe sine borgere i nød. Videre, i noen tilfeller, kan samfunn i utlandet aktivt mobilisere mot sin hjemstat, og dermed spille nøkkelroller i konflikter og til og med regimeendringer.
