Abbasid-kalifatet (750–1258) er anerkjent som en sentral periode i utviklingen av den islamske sivilisasjonen, preget av betydelige fremskritt innen vitenskap, litteratur og kultur. Denne omfattende historien om Abbasid-kalifatet, fra grunnleggelsen i 750 til den strålende æra under Harun al-Rashid og videre til erobringen av Bagdad av mongolene i 1258, undersøker kalifatet både som en storslått politikk og som en institusjon, samtidig som den belyser dens innflytelse på islamsk kultur og samfunn. Tayeb El-Hibri tar for seg den omfattende fem århundrer lange historien til Abbasid-dynastiet, hvor han analyserer institusjonens motstandskraft, dens rolle som et sentrum for religiøse definisjoner, og dens funksjon som en kilde til legitimitet for forskjellige samtidige islamske monarkier. Studien gir en ny vurdering av begrepene 'gylden alder' og 'decline', og forsøker å skille Abbasid-historien fra mytene i eventyrene fra Tusen og én natt. Den viser videre hvordan kalifenes ettermæle fortsatt påvirker den moderne verden, både direkte og indirekte.
