Årene etter den finansielle krisen i 2008 har vært preget av en kraftig økning i politisk misnøye, hvor populisme, konspiratoriske teorier og høyreekstremisme har fått fotfeste over hele verden. Til tross for at disse bevegelsene oppstod i denne tidsperioden, ser vi at de ofte har samlet seg rundt kulturelle spørsmål snarere enn økonomiske problemer. Men hvis kultur, og ikke økonomi, er den primære drivkraften bak politisk misnøye, hvorfor oppsto da disse fenomenene etter en økonomisk kollaps? Dette mønsteret kan observeres gjennom historien til den demokratiske verden. Gjennom rammeverket 'Affective Political Economy' viser boken 'The Age of Discontent' at følelser knyttet til økonomiske kriser fører til kulturell misnøye, noe som igjen intensiverer konflikter om verdier og identiteter. Boken bruker dette rammeverket for å forklare fremveksten av populisme og radikal høyrepolitikk i USA, Storbritannia, Spania og Brasil, samt de sosiale opprørene i Chile. Den argumenterer for at stater må ta sitt ansvar som tilbydere av sosial forsikring og som kanaler for borgernes stemmer dersom de ønsker å snu den negative trenden.
