Denne nyskapende studien tar for seg hvordan Bibelen har blitt møtt i den tredje verden gjennom tre distinkte faser: førkolonial, kolonial, og postkolonial tid. Boken fremhever den bemerkelsesverdige reisen til hva som en gang var en utilgjengelig og marginalisert tekst i de eldgamle kirkene i India, Kina og Nord-Afrika. Slik ble den omformet til et viktig redskap for både koloniserte og koloniserende. I en postkolonial kontekst har Bibelen blitt gjenoppdaget og tolket på ny av ulike urfolk, urfolk i Nord-Amerika, daliter og kvinner. Sugirtharajah trekker på omfattende eksempler og utforsker ulike lesepraksiser, fra vernacular-tolkning til frigjøringsteologi og den fremvoksende postkoloniale kritikken. Studiet legger vekt på ofte oversette bibelske reflekteringer fra individer som Equiano og Ramabai, i tillegg til mer kjente samtidsfigurer som Gutiérrez og Tamez. Boken bringer sammen historiske og hermeneutiske perspektiver, og fungerer som en uvurderlig introduksjon til bibelen i den tredje verden, spesielt for studenter og forskning.
