Brødrene Karamazov er Dostojevskijs siste og mest komplekse roman. Den representerer den dypeste uttrykksformen for hans søken etter et litterært verk som både gjenspeiler tidens dilemmaer og ambisjoner, samtidig som den formidler de evige, absolutte verdiene han oppfattet i den kristne tradisjonen. I denne studien undersøker Diane Thompson betydningen og den poetiske funksjonen av hukommelse i romanen, og hun viser hvordan Dostojevskij benyttet kulturell hukommelse for å skape en syntese mellom sitt kristne ideal og kunsten. Hukommelse behandles ikke bare som et tema eller emne, men også som et prinsipp for kunstnerisk komposisjon. Denne tolkningen identifiserer de aspektene av kulturell hukommelse som Dostojevskij inkorporerte i romanen, og analyserer hvordan han benyttet dem som betydningsfulle komponenter i sine karakterers minner. Denne utfordrende studien gir et nytt perspektiv på Dostojevskijs verk, og vil appellere til forskere innen russisk og komparativ litteratur.
