De klassiske greske sofistene – Protagoras, Gorgias, Prodicus, Hippias og Antiphon, blant andre – har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av språklig, historisk og filosofisk refleksjon i tiden rundt Sokrates. Samtidig er de også blant de mest omdiskuterte figurer i historien: hva som gjør sofistene unike, og hva de faktisk bidro med til den intellektuelle kulturen i det femte århundre, har vært gjenstand for heftig debatt siden Platons tid. Ofte har de blitt kritisert som motstandere av tradisjonelle verdier, relativister eller kynisk overflatiske tenkere, eller betraktet som opportunister som tjente penger på velstående demokratier som ønsket offentlig anerkjennelse. Denne boken tar en ny tilnærming til sofistene – hvem som egentlig blir klassifisert som en sofist; hvor karakteristiske de var; og hvordan senere tenkere har tolket dem. I tre seksjoner tar bidragsyterne for seg sofistenes forutsetninger og deres historiske og profesjonelle kontekst; deres sentrale intellektuelle temaer, inkludert språk, etikk, samfunn og religion; samt hvordan de har blitt mottatt gjennom historien.
