De klassiske greske sofistene – Protagoras, Gorgias, Prodicus, Hippias og Antiphon – utgjør noen av de mest sentrale skikkelsene i den språklige, historiske og filosofiske refleksjonen som blomstret i tiden rundt Sokrates. Disse tenkerne har også vært gjenstand for betydelig kontrovers, ettersom deres særtrekk og bidrag til den intellektuelle kulturen i det femte århundre har vært debattert siden Platons tid. Sofistene har ofte blitt beskrevet som reaktive, relativistiske eller overfladiske tenkere, samt opportunister som tjente penger på velstående demokrater med en trang til offentlig anerkjennelse. Denne boken tilbyr et nytt perspektiv på sofistene, og undersøker hvem som faktisk kunne regnes som en sofist, hvor unike de var, og hvordan senere tenkere har tolket dem. Gjennom tre hoveddeler adresserer bidragsyterne sofistenes forgjengere og deres historiske og profesjonelle kontekst; deres viktigste intellektuelle temaer, som språk, etikk, samfunn og religion; samt deres mottakelse fra samtidige og senere tenkere.
