Kunstfeltet i moderne Iran utgjør en rik og variert kulturell produksjon som dypt forankret i debattene omkring modernitet og modernisering i landet. Boken undersøker hvordan kunstnerisk produksjon og kunstkritikk reflekterte over diskursen rundt gharbzadegi, eller vestlig påvirkning, som står som den mest betydningsfulle kritikken av Irans tilpasning til vestlig modernitet. Dette forholdet har fungert som et laboratorium for forhandlingene av et antikolonialt konsept om en iransk kunstnerisk modernitet, som kunstnere og kritikere har sett på som et betydelig alternativ til den vestlige koloniale modernitet. Katrin Nahidi tar leserne med på en reise gjennom det iranske modernistiske kunstlandskapet. Gjennom grundig feltarbeid, dybdeintervjuer og arkivforskning, gir hun en utømmelig historikk over modernistisk kunstproduksjon siden 1950-tallet, og avdekker de komplekse politiske mekanismene som ligger til grunn for kunsthistoriske prosesser. Boken står som et viktig bidrag til den postkoloniale kunstdiskursen.
