Dialogen har fått en sentral plass i teorien innen menneske- og samfunnsvitenskapene, samt i yrker som undervisning, helse og psykoterapi. Dette såkalte 'dialogiske vendepunktet' fremhever betydningen av sosiale relasjoner og interaksjoner i forhold til vår atferd og hvordan vi forstår verden rundt oss. Den dialogiske tankegangen innebærer at sinnet formes gjennom samhandling med andre - det vil si med enkeltpersoner, grupper, institusjoner og kulturer sett i et historisk perspektiv. Gjennom en kombinasjon av grundig teoretisk arbeid og empirisk undersøkelser, presenterer Marková en etikk for dialogikalitet som et alternativ til den snevre oppfatningen av individualisme og kognitivisme, som tradisjonelt har dominert feltet sosialpsykologi. Det dialogiske perspektivet, som fokuserer på avhengigheter mellom selv og andre, gir et sterkt teoretisk grunnlag for å forstå, analysere og diskutere komplekse sosiale problemstillinger. Marková vurderer implikasjonene av dialogisk epistemologi både i hverdagsliv og i profesjonell praksis.
