A. N. Williams utforsker begrepet intellekt innen patristisk teologi fra dens tidlige begynnelser i verket til de apostoliske fedre og frem til Augustin og Kassian på tidlig 500-tallet. Den patristiske forståelsen av intellektet utvikler seg i et systematisk forhold til andre teologiske komponenter, som hvordan menneskesinnet forholder seg til kroppen og viljen, samt forholdet mellom menneskelig og guddommelig intellekt. Videre undersøkes forholdet mellom menneskelig fornuft og guddommelig åpenbaring, samt sekulær filosofi. Bruken av intellektet i både teologisk refleksjon og åndelig kontemplasjon er også sentral. Den patristiske oppfatningen av intellektet er derfor vesentlig for å forstå tidlig kristen teologis karakter, som både systematisk og kontemplativ, noe som skiller den fra både de sekulære filosofiene i datiden og moderne kristen teologi.
