India har tradisjonelt blitt sett på som en sivilisasjon med iboende egenskaper som oppsto i Vedaenes tid eller enda tidligere, i Harappan-perioden. I de siste tiårene har historiske studier utviklet seg fra strenge perspektiver som fokuserer på en entydig opprinnelse og ekspansjon, til en tilnærming som vektlegger mangfold og langsiktige prosesser som strekker seg over århundrer og årtusener. Det eksisterer også en innflytelsesrik retning som avviser påstandene om antikvitet og hevder at India er et produkt av koloni- og nasjonalistisk forestilling. I sin radikale nytolkning av Indias fortid, avviker Manu V. Devadevan fra disse forenklende vurderingene for å utforske utviklingen av institusjoner, ideer og identiteter som vanligvis karakteriseres som indiske. I stedet for å bekrefte deres indiskhet, sporer han deres fremvekst tilbake til spesifikke forhold som utviklet seg i India mellom 600 og 1200 e.Kr., en periode historikere nå kaller den 'tidlige middelalder'.
