Regjeringen til Manuel I (1143–1180) representerer høydepunktet for den bysantinske imperiets gjenoppblomstring under Komnenos-dynastiet. Denne perioden ble imidlertid etterfulgt av en rask nedgang, som kulminerte i beleiringen av Konstantinopel under det fjerde korstoget i 1204. Denne boken, som er den første som tar for seg Manuels regjeringstid på over åtti år, gir en ny vurdering av keiseren og hans samtid i lys av nyere forskning. Boken avdekker at hans utenrikspolitikk var en naturlig reaksjon på den vestlige korsfarerbevegelsen og ekspansjonismen til den tyske keiseren Frederik Barbarossa. Det blir også tydelig at det han hersket over, var mer enn en utarmet rest av et en gang stort imperium, eller et samfunn hvis utvikling hadde blitt stanset av et undertrykkende regime. Tolvte århundre blir her presentert som en distinkt, kreativ fase i bysantinsk historie, der imperiet opprettholdt eksisterende tradisjoner og trender mens det tilpasset seg en verden i endring.
