Den europeiske union (EU) blir i økende grad bedt om å håndtere kriser både innenfor og utenfor unionens grenser. Spennvidden av kriser som inkluderer terrorangrep, finansielle kriser, naturkatastrofer og internasjonale konflikter, skaper press for samarbeid på tvers av geografiske og funksjonelle grenser. Hvilke kapasitet har EU til å håndtere slike kriser? Hvordan og hvorfor har disse kapasitetene utviklet seg? Hvordan fungerer de, og er de effektive? Denne boken gir et helhetlig perspektiv på EUs krisehåndtering. Den definerer krisebegrepet bredt og undersøker EUs kapasitet på tvers av ulike politikksektorer, institusjoner og byråer. Forfatterne beskriver det brede spekteret av EUs krisehåndteringskapasitet som kan benyttes både for interne og eksterne kriser. Ved å bruke et institusjonaliseringsperspektiv forklarer de hvordan disse ulike kapasitetene har utviklet seg og blitt institusjonalisert. Dette lettfattelige verket kaster lys over et sjelden undersøkt og stadig viktigere område innenfor europeisk samarbeid.
