Morton Feldman er anerkjent som en av de største komponistene i USA. Hans musikk skiller seg ut med sine idiosynkratiske kjennetegn, men det er også bemerkelsesverdig hvordan han presenterte verkene sine. I løpet av 1950- og 1960-årene benyttet Feldman ofte ikke-standardiserte musikalske notasjoner, deriblant en banebrytende metode på grafpapir som muliggjorde bevisst upresise spesifikasjoner av tonehøyde og andre musikalske parametere. Denne grafiske notasjonen ble brukt sporadisk over en periode på sytten år, noe som resulterte i en rekke verk som innbyr til analyse som en utviklende serie. David Cline samler et bredt spekter av kilder, mange av dem tidligere ikke publisert, for å tydeliggjøre ideologien, organiseringen og den generative historien bak disse grafene, samt deres formative rolle i musikkhistorien etter krigen. Denne tilnærmingen hjelper med å avdekke forbindelser mellom Feldmans komposisjoner i ulike formater, verk av andre komponister, særlig John Cage, samt samtidige retninger innen maleri. Cline utforsker også praksis rundt fremførelse av Feldmans musikk, noe som gir ytterligere innsikt i hans unike kreative prosess.
