Denne studien gir en grundig og helhetlig fremstilling av bevaringsarbeid i Nazi-Tyskland. Gjennom en internasjonal kontekst analyserer den røttene til bevaringsbevegelsen fra slutten av det 19. århundre, og hvordan rasistiske og nasjonalistiske tankemønstre gradvis fikk fotfeste blant bevaringsforkjempere på 1920-tallet, samt deres likegyldighet til Weimar-republikken. Boken beskriver hvordan den tyske bevaringsbevegelsen samarbeidet med naziregimet og utforsker de ideologiske og institusjonelle linjene mellom bevaringsbevegelsen og nazistene. Uekoetter ser nærmere på hvordan bevaringsbevegelsen hadde vansker med å konfrontere sin problematiske fortid etter andre verdenskrig, noe som gjorde miljøforkjempere til en av de siste gruppene i det tyske samfunnet som måtte ta innover seg sin byrde fra nazitiden. Det er en fortelling om ideologisk konvergens, taktiske allianser, karrierisme, medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten, samt bedrag og fornektelse etter 1945. Dette er også en historie som gir verdifulle lærdommer for dagens miljøbevegelse.
